Stolen child: Irsk mytologi og mystikk fra AFK og MuM

Stolen Child av AFK på Danmarksplass i Bergen.
AFK og MuM sin eventyrlige piece «Stolen Child» har prydet Danmarksplass i mange år, og har blitt en folkefavoritt blant bergenserne.

AFK og MuM lot i 2014 seg inspirere av den berømte irske poeten William Butler Yeats (1865-1939), og hans udødelige «The Stolen Child». Gatekunstnerne i Bergen har valgt å sitere den delen av diktet som går rett til kjernen av budskapet:

Come away, O human child!
To the waters and the wild
With a faery, hand in hand,
For the world’s more full of weeping than you can understand.

W B Yeats, The Stolen Child

Yeats ble belønnet med Nobelprisen i Litteratur i 1923 for; «hans alltid inspirerte poesi, som i høykunstnerisk form gir uttrykk for ånden og sjelen til hele den irske nasjon».

«The Stolen Child» ble skrevet i 1886 og regnes som et av Yeats viktigste og mest bemerkelsesverdige tidlige dikt. Han var dypt fascinert av Irsk mytologi og det okkulte.

Hovedtema i diktet er kampen for å holde på barndommens uskyldighet, i møte med pliktene og forventningene fra det virkelige livet (voksenlivet). Feene lokker barnet til seg, og lover at barnet skal få komme tilbake til stedet (feenes verden) der barna hører hjemme; et sted hvor de kan leke, herje og vandre fritt. Hvorfor bry seg med problemene i hverdagen, når det fins en langt større og bedre løsning?

«The Stolen Child»:

Where dips the rocky highland
Of Sleuth Wood in the lake,
There lies a leafy island
Where flapping herons wake
The drowsy water rats;
There we’ve hid our faery vats,
Full of berries
And of reddest stolen cherries.
Come away, O human child!
To the waters and the wild
With a faery, hand in hand.
For the world’s more full of weeping than you can understand.

Where the wave of moonlight glosses
The dim grey sands with light,
Far off by furthest Rosses
We footed all the night,
Weaving olden dances
Mingling hands and mingling glances
Till the moon has taken flight;
To and fro we leap
And chase the frothy bubbles,
While the world is full of troubles
And is anxious in its sleep.
Come away, O human child!
To the waters and the wild
With a faery, hand in hand,
For the world’s more full of weeping than you can understand.

Where the wandering water gushes
From the hills above Glen-Car,
In pools among the rushes
That scarce could bathe a star,
We seek for slumbering trout
And whispering in their ears
Give them unquiet dreams;
Leaning softly out
From ferns that drop their tears
Over the young streams.
Come away, O human child!
To the waters and the wild
With a faery, hand in hand,
For the world’s more full of weeping than you can understand.

Away with us he’s going,
The solemn-eyed:
He’ll hear no more the lowing
Of the calves on the warm hillside
Or the kettle on the hob
Sing peace into his breast,
Or see the brown mice bob
Round and round the oatmeal chest.
For he comes, the human child,
To the waters and the wild
With a faery, hand in hand,
For the world’s more full of weeping than he can understand.