Graffiti-historie: Pompeii avslører antikkens graffiti

Antikk graffiti fra Pompeii.
Pompeii ble begravet i aske da Vesuv hadde et utbrudd i år 79 e.Kr. Dette førte til at kulturminner og graffiti fra antikkens store handels- og festby er ekstra godt bevart. Det meste vi vet om antikkens graffiti, stammer fra den italienske byen. (Foto: Amphipolis)

Graffiti har eksistert helt siden mennesker begynte å leve sammen i samfunn. Ifølge forskning.no er det forsket lite på forholdet mellom oldtidens og nåtidens graffiti. Men over 10 000 skriblerier og tegninger risset inn på vegger og stolper i Pompeii, viser at variasjonen var minst like stor i antikkens graffiti, som i vår egen.

Historiker Jon Iddeng, ved Universitetet i Sørøst-Norge, forteller at graffiti var vanlig i store deler av Romerriket, men det var kun i Pompeii at graffitien ble bevart fordi byen ble begravet i aske.

– Når det kommer til de skriftlige skribleriene er det alt fra den sedvanlige «NN var her», til kjærlighetserklæringer, politiske agitasjon og markedsføring av produkter, sier historikeren til forskning.no.

En av verdens eldste karikaturer, risset inn ved Pompeii. Over det skallede hodet står «Rufus est».
Villa dei Misteri, Pompeii, Italia: En av verdens eldste karikaturer, risset inn i Pompeii. Over det skallede hodet står «Rufus est», (dette er Rufus).

En av forskjellene som er tydelig er at antikkens grove graffiti er mer lyrisk enn i dag. Ett av antikkens mindre kjente visdomsord ble risset inn på en vegg i Pompeii for to tusen år siden: «Han som knuller en ild, brenner sin penis».

Graffitien i antikken dekket også folks behov for å ytre seg om helt hverdagslige ting: «Den nittende april, lagde jeg brød». Graffiti var sånn sett antikkens Facebook.

En av de få graffiti piecene fra Romerriket, som er funnet utenfor Pompeii, er den berømte Alexamenos-graffitien på Palatinerhøyden i hjertet av Roma.

Jesu graffito Rome
Jesu graffito, Palatinerhøyden Rome.

Piecen kalles også graffito blasfemo; den blasfemiske graffitien, og det er den tidligste kjente avbildningen av Jesus, fra starten av 200-tallet.

Piecen viser en en mann med eselhode på et kors, og en som strekker sin hånd i været mot skikkelsen. Det står også skrevet: «Alexamenos tilber sin gud». Forskerne regner med at graffitien skulle håne byens voksende religiøse minoritet.

Tilbake i Pompeii finner vi mange kjærlighetserklæringer av det svulstige slaget, som: «Hvis noen ikke tror på Venus, så bør de se min kjæreste».

Graffiti ble selvsagt også brukt til drittslenging, som for eksempel «Epafra, du er skallet!» og «Samius til Cornelius: gå og heng deg!».

Historikerne har ikke noe entydig svar på hvorfor graffiti og tagging var så populært blant romerne. Andelen skrivekyndige i befolkningen var relativt høy, og kan det tenkes at det finnes en en ganske enkel forklaring.

– Folk er folk. Da som nå. De hadde vel samme behovet for å uttrykke seg som oss, men hadde verken Facebook eller Twitter. Muligheten til å etterlate seg noe, tanketomt eller tankefullt, som andre kan lese eller se på er åpenbart en iboende menneskelig trang, sier historiker Jon Iddeng.

En sak om graffiti i Romerriket må avsluttes med den legendariske Mont Python scenen «Romani ite domum» fra Life of Brian: